Svein Johansen lever et rolig liv sammenlignet med hvordan han levde før. Nå er det orden i leilighet og hode, men slik har det ikke alltid vært.
– Sta, snill, gavmild... lekker.
Det glimter spøkefullt i øynene til Svein Johansen når har sagt det siste ordet i rekken av dem han mener beskriver seg selv, og han ler høyt. En rank mann på 53 år, som denne dagen har tatt sykkelen fatt for å møte Asfalt til en prat i Haugesund. Han hiver seg gjerne på sykkelen når han skal rundt omkring i byen.
Det vil si, det er ikke alltid Svein synes det er like kjekt å gå ut. Livet kan ta litt tøffe vendinger, og Svein er ofte inne når ikke han selger Asfalt, eller besøker Bymisjonen i Haugesund. Særlig syntes han det var vanskelig å fylle 50.
– Da var jeg skikkelig deppa. Jeg tenkte at jeg hadde ingen framtidsutsikter, og følte meg for gammel til å få meg ei jente, følte meg for gammel for alt, sier han.
En bekjent snappet opp at Svein ikke hadde det så greit, og kom med et godt tips.
– Han ba meg legge merke til hvordan andre litt eldre i miljøet rundt meg hadde det, og de som til og med var 10-15 år eldre enn meg hadde det jo helt topp. Det hjalp meg, sier Svein.
Han synes ikke det er lett dette med å finne seg ei jente, eller nære venner for den sakens skyld, og særlig ikke i et miljø med rus og uro. Etter mange år i det samme miljøet er også tanken på å søke vennskap utenfor vanskelig.
– Venner du får i rusmiljøet er ikke venner. Mange ville dolke deg i ryggen uten å tenke seg om, og bryr seg ikke om andre enn seg selv, mener han.
Svein vet godt hva han snakker om, og har smertefullt fått erfare hvordan bekjentskap kan behandle hverandre i et miljø hvor det ofte er den sterkeste som rår.
Etter et fengselsopphold mange år tilbake ble han plassert i det som var kjent som Kommunegården i Haugesund, og som viste seg å være et alt annet enn ideelt oppholdssted for en som Svein.
– Jeg følte det som jeg gikk fra en krigssone og inn i helvete. Jeg ble banket og slått med hammere og det som var. Folk ville ha tak i stoffet mitt, forteller han.
Disse episodene gjorde at Svein ikke følte seg velkommen i Haugesund, og han reiste rundt til forskjellige byer i Norge på kortere og lengre opphold.
– Til slutt fant jeg ut at det var jo egentlig ikke noe annerledes i andre byer. Folk er folk stort sett overalt.
I dag har ting heldigvis roet seg, og han lever en rolig tilværelse i egen, og svært ryddig, leilighet.
På Spotify snurrer alternativ rock. Counting Crows, Pearl Jam, Bush og The Parlor Mob har vært favoritter i mange år. Svein hører både på tekster og riff, og synes de tunge låtene er følelsesladde.
– Følelser trenger ikke bare være kjærlighet. De synger med følelser.
– Har du gått på noen konserter?
– Counting Crows var jo i Norge, men det var midt i rusperioden min så det fikk jeg ikke med meg.
Svein ønsker ikke å være i LAR-systemet, eller stå i kø på legekontoret for å hente medisiner og friskmelding. Det betyr at han fortsatt kjøper det han trenger på gaten, men sammenlignet med hvordan livet var før synes han det er helt greit. Han har trappet kraftig ned på bruken, og han har gjort jobben helt alene.
– Til tross for at jeg ikke er i LAR har jeg fått en samtalepartner der som jeg snakker med hver tredje uke. Hun hjelper meg utrolig mye. Da jeg startet å gå der var jeg høyt og lavt, men nå er jeg blitt en annen type, sier han.
Nå har Svein solgt Asfalt i snart to år. Han har flere faste kunder og trives godt med arbeidet.
– Det er jo et alternativ til å selge stoff, rett og slett. Første gang jeg skulle selge magasiner var jeg dritnervøs, nervene lå tjukt utenpå meg. Men etter ti minutter skjønte jeg at dette var jobben for meg.
– Hvordan da?
– Jeg får god kontakt med folk, og har funnet min måte å gjøre dette på. Når noen spør meg hvilke salgstriks jeg har, svarer jeg at det er bare å smile, det!
Om livet framover tenker Svein at det kunne være kjekt med en utenlandstur. Hans voksne datter bor i Portugal, og Svein omtaler henne i varme ordelag. Kanskje det hadde gått an å få seg en tur dit.
– Når landet våkner og koronaen forsvinner, så kanskje. Nå som ikke jeg har det behovet for stoff jeg hadde før så er det mye lettere å reise. Jeg er litt skeptisk til om denne koronaen forsvinner helt, men vi får se.
