Vi snakket om hvordan rusmidlene han brukte var en flukt fra skam, dårlig selvbilde, forventninger og angst for å bli avvist. Om hvordan årene i et stadig mer belastet rusmiljø hadde fjernet ham fra familie og venner. Brutte løfter, lånte penger som aldri ble betalt tilbake. Stadige forsøk på å holde seg nykter, stadige tilbakefall.

Det var da han sa det:

«Det jeg ikke skjønner, er hvordan folk takler mandager og tirsdager».

Når helga begynner på onsdag, og søndag brukes til full fysisk og mental kollaps, er det mandagene og tirsdagene som er de verste. Hverdagene. Dagene som skal brukes på jobb og trening og alt det andre som streite folk fyller tiden sin med. Betale regninger. Gå på IKEA.

«Jeg har ikke noe å snakke med folk om på mandager og tirsdager», sa han. «Jeg forstår ikke hvordan folk klarer å forholde seg til dager der det ikke skjer noe. Man sitter der bare. Glor på TV. Puster inn. Puster ut». Rusen er effektiv i så måte. Disse dagene kunne han rett og slett bare velge bort.

Tidligere hadde han også snakket om å ta livet sitt. Han hadde til og med forsøkt, for et år siden. Men kroppen hans tålte mer enn han hadde trodd. Etterpå var han glad for at han hadde mislykkes. Men han var også enda mer sint på seg selv. Ikke engang det klarte han å fikse. Han var for feig til å dø. Mislykket.

I februar så jeg dokumentaren «Krigerhjerte» på NRK. Henriette Vasstrand, som er programleder i serien, møter mennesker som sliter med rusmisbruk. Men hun er ikke en typisk programleder. Hennes barndom var preget av farens alkoholmisbruk og selvmord. Hun ble selv destruktiv, sint og avhengig, og det var trolig en alvorlig trafikkulykke og nesten et år på sykehus som reddet livet hennes.

Vasstrand er åpenbart et helt ekstraordinært menneske. Blandingen av sårbarhet og styrke og genuin kjærlighet til dem hun møter er sterk kost. Det er lett å se hvordan hun på-virker dem hun møter. Men også hvordan hun påvirkes av dem. Det er en stor styrke ved programmet at Vasstrand også er så åpen om hvordan møtet med andre misbrukere og deres historier åpner sår i henne selv og får henne til å frykte hva det kan føre til.

Chantal og Werner, de to ungdommene vi blir best kjent med i serien, gjør et så sterkt inntrykk fordi Henriette Vasstrand og regissør Eirik Gjesdal går så tett på dem. Uten fordommer, uten moralisering. Men med masse kjærlighet. Begge har erfaringer fra barndom og ungdom som likner dem Henriette Vasstrand har. Begge er skadet, i hjertet sitt.

Krigeren Henriette Vasstrand er der hun er i dag fordi hun lærte å være glad i seg selv. Fordi hun lærte seg at hun er verdt noe, og hva hun selv kan gjøre for å ta kontroll over sitt eget liv. At det går an å erstatte den destruktive flukten inn i selvmedisinering og rusmisbruk med noe annet. I hennes tilfelle trening, boksing, surfing. Men også et valg om å bruke livet på å hjelpe andre, ved å dele sine erfaringer.

Jeg skulle så inderlig ønske at jeg kunne ha sett disse episodene sammen med ham. Han ville ha vært 55 år gammel nå. Det siste jeg sa til ham var «nei». For jeg trodde at jeg visste hva han ville bruke pengene på. Seinere fant jeg ut at han var edru da han spurte. At pengene skulle gått til å betale litt gjeld. Da lærte jeg at fordommer og vanetenkning sjelden er noen løsning.

Før jeg skrev denne kommentaren fant jeg fram en bunke med brev. Vi var rundt 20 den gangen. I hver vår by. Han skrev fantastiske brev. Fulle av hans unike, skeive blikk for det ekstraordinære. Fulle av energi og håp og ungdommelig galskap. Jeg er så glad for at jeg har tatt vare på dem. For det var dette som var ham. Alt dopet i verden kunne ikke endre på det.

Jeg oppfordrer alle til å se «Krigerhjerte». En særlig oppfordring til å se den går til dem som fortsatt tror at fordømmelse, straff og utfrysning er løsningen i kampen mot rusmisbruk. Rusmidlene er bare symptomet. Det egentlige problemet sitter i hjertet. Og det er dette Henriette Vasstrand viser oss. Tusen takk for det.